Hva kan arbeidslivet lære av «Ro, ro, ro»-bølgen?
Det begynte med en person.
Ikke en landslagsspiller. Ikke en trener. Ikke en markedsavdeling med et stort budsjett eller en kommunikasjonsstrategi.
Bare en supporter som hadde en enkel idé.
Tanken var å skape noe som kunne samle norske supportere på tribunen under Fotball-VM. En ny måte å vise støtte på. Noe som kunne gi en følelse av fellesskap og identitet.
Reaksjonene lot ikke vente på seg.
Noen syntes ideen var morsom. Andre var skeptiske. Flere mente den var litt pinlig. Enkelte avfeide den som en kopi av islendingenes berømte «vikingklapp», og mange tvilte på at dette kom til å få fotfeste.
Likevel skjedde det noe.
Det startet med noen få som rodde. Så ble de flere. Etter hvert satte «hele tribuner» seg og rodde i takt. Ikke fordi noen ba dem om det, men fordi mennesker lar seg inspirere av mennesker.
Plutselig var det ikke lenger en idé.
Det var blitt en kultur.
Det var ikke selve roingen som skapte engasjementet. Det var følelsen av å være en del av noe større. Et fellesskap hvor alle bidro til den samme opplevelsen. En enkel handling som ga tusenvis av mennesker en felles identitet.
Etter hvert begynte også omverdenen å legge merke til det. Internasjonale medier omtalte den norske supporterkulturen som noe friskt og annerledes. Videoer ble delt over hele verden. Bilder dukket opp fra New York, Texas og alle norske byer, hvor mennesker samlet seg for å ro sammen foran storskjermer.
Så skjedde kanskje det sterkeste øyeblikket av alle.
Etter kampene satte spillerne seg ned foran supporterne og rodde sammen med dem.
Plutselig var det ikke lenger et skille mellom laget på banen og menneskene på tribunen. De var en enhet. En kultur. Ett fellesskap.
Da kronprinsen senere stilte seg på Slottsplassen og rodde sammen med folkemengden, uten å være hovedpersonen, ble det et symbol på hvor langt en enkel idé faktisk kan nå når mennesker velger å gjøre den til sin egen.
Ingen kunne planlagt dette.
Ingen kunne bestilt det.
Ingen kunne kjøpt det gjennom markedsføring.
Det vokste frem fordi idéen traff noe grunnleggende hos mennesker: ønsket om å høre til.
Det er akkurat slik kultur bygges.
Og det er nettopp derfor denne historien er interessant – også langt utenfor fotballstadion.
I arbeidslivet bruker vi mye tid på å snakke om kultur. Vi lager verdiplakater, strategier og handlingsplaner. Men kultur skapes sjelden gjennom dokumenter alene.
Den skapes når mennesker ser hverandre.
Når noen går foran.
Når gode holdninger får spre seg.
Når engasjement blir smittsomt.
Og når ledere forstår at kultur ikke er noe man innfører – det er noe man bygger, hver eneste dag.
Gjennom snart 30 år har vi i Better Business sett det samme hos virksomhetene vi samarbeider med.
De beste arbeidsplassene er sjelden de som har flest rutiner eller de tykkeste personalhåndbøkene. De er ofte de som har klart å skape en kultur hvor mennesker ønsker å bidra, utvikle seg og gjøre hverandre gode.
Den kulturen viser seg i de små øyeblikkene.
I hvordan en kunde blir møtt.
Hvordan en kollega blir tatt imot.
Hvordan ledere gir tilbakemeldinger.
Hvordan ansatte tar ansvar når ingen ser dem.
Og akkurat som på tribunen er det en ting som avgjør om kulturen vokser eller stopper opp:
Menneskene.
Derfor handler utvikling heller ikke bare om kontroll. Det handler om innsikt. Om å forstå hvordan virksomheten faktisk oppleves – av kunder, medarbeidere og ledere. Gjennom mystery shopping, kundeundersøkelser, medarbeiderinnsikt og sikkerhetsrevisjoner hjelper Better Business virksomheter med å måle det som ofte er vanskelig å se fra hovedkontoret: hvordan kulturen faktisk kommer til uttrykk i hverdagen.
For kultur er ikke det som står skrevet i en strategi.
Kultur er det mennesker gjør når ingen forteller dem hva de skal gjøre.
Vi i Better Business lar oss inspirere av historien om hvordan en enkel idé kunne skape engasjement, stolthet og fellesskap. Nå håper vi suksessen fortsetter også på banen. Vi ror videre sammen med hele Norge i lørdagens kvartfinale mot England. Lykke til – og heia Norge!